Dag 27

Dette var den siste dagen i Ecuador før vi skulle returnere til Bømlo. Dette ble en etterlengtet fridag. Mange valgte å sove ut og slappe av, mens andre valgte å finne på andre aktiviteter i Quito.

Noen ville utforske og slappe av i parken ''Parque la Carolina'', som er en av utrolig mange vakre parker en kan finne i Quito. Oppholdet i parken var avslappende og morsomt. Etter å ha leid sykkelbåter og kjørt disse rundt under flere fontener var de nokså våte, og da passet det perfekt å legge seg på gresset i sola og tørke. De så også på et stand-up show, kikket i boder, spiste lunsj og utforsket

idrettsanlegget i parken.

I mellomtiden var det flere som valgte å tatovere seg. Sitatet ''Ayllu Kawasay'' var svært populært: det er knyttet til dagene våre i Chilcapamba og betyr "familie samhold", noe som beskriver både oppholdet i Chilcapamba, det gode miljøet i klassen og Bømlo-familien vår.

På ettermiddagen pakket de fleste sammen så mye som mulig med tanke på at hjemreisen var rett rundt hjørnet. Deretter gjorde vi oss klare til kveldens festligheter. Det var nemlig duket for en avsluttningskveld for både oss og Luis med god mat, latter og ikke minst dansing. Kvelden startet på restauranten "Q" på Plaza Foch, hvor maten var litt mer eksklusiv enn den typiske standardlunsjen vi hadde spist nærmest hver dag tidligere på reisen. Den fantastiske treretters middagen falt i smak hos alle. Regningen ble til slutt på hele 610 dollar, noe som tilsvarer omtrent 5000 norske kroner. Det var med andre ord mer enn det vi vanligvis bruker på mat, men ifølge budsjettet hadde vi nok overskudd til å skjemme oss bort denne siste kvelden!

Da klokken nærmet seg 22:00, dro vi til uteplassen ''Bungalow'', hvor vi hadde vært tidligere. Etter å ha kommet gjennom "passkontrollen" (alle måtte vise frem passkopi til både vakten utenfor og senere til politifolkene som kom for å sjekke ID til alle de besøkende på utestedet), danset og koste vi oss lenge. I følge Luis hadde flesteparten av de lokale som var der lyst til å danse med oss, men de turte ikke fordi vi var for "crazy". Det var likevel noen av de lokale som brøt seg inn i dansesirkelen vår og prøvde seg. Musikken ble bedre etterhvert, men stemningen ble fremdeles litt verre ettersom dansegulvet var så fult at en ikke klarte å bevege seg. Dermed dro flere tilbake til Blue House da det nærmet seg midnatt.