Dag 26

Vi våknet til lyden av regn rundt kl 06:30. Bussen skulle kjøre av gårde tidlig, så vi var raske på å pakke sammen sakene våre. Vi spiste frokost på restauranten like ved: oppkuttet frukt etterfulgt av eggerøre og stekt banan. Etter måltidet fikk vi tilbud om å kjøpe ulike håndarbeid de lokale hadde laget.

Vel tilbake i bussen fant alle seg en plass og vi kjørte videre inn mot et område som var tungt påvirket av petroleumsarbeid. Vi la merke til et tykt rør som fulgte veien, det blir brukt til å transportere olje og gass. Vi kjørte og forbi flere store oljetanker og anlegg hvor gass ble brent. Des dypere inn i området vi kom, dess færre mennesker var det å se. Dette, kombinert med at det begynte å regne kraftig, gjorde stemningen spent og ukoselig.

Etter et par timer stoppet bussen på en liten, igjengrodd parkeringsplass. Ved siden av var det et høyt gjerde med piggtråd på toppen. Luis fant en vei innenfor dette gjerdet, og vi fortet oss inn. Her viste Luis oss to dammer som oljeselskapet som holdt på i området hadde forsøkt å demme opp, slik at forurensingen i dem ikke skulle spres. Dammene var helt stive og mørke av oljesøl, søppel og rester av tungmetaller. Vi fortet oss tilbake til bussen og

kjørte et lite stykke til. Luis hoppet av bussen da vi kom til en liten gård. Der fikk han tak i en mann som sa seg villig til å snakke med oss.

Vi ble fortalt at den første lokale oljebrønnen ble åpnet av ChevronTexaco for 39 år siden. Den er ute av drift nå, men utallige andre har blitt åpnet i ettertid. I følge myndighetene er dette det mest tilsølte området i Ecuador. Luis fortalte at ChevronTexaco, som nå heter PetroAmazonia, trakk seg ut av området i 2001. Siden det har Petroecuador, det nasjonale oljeselskapet, vært de eneste som fortsatt borer i området.

Den lokale mannen fortalte om oljeselskapene som hadde holdt på i området og hvilke konsekvenser dette har for både sin egen familie og for hele samfunnet. De kunne hverken bruke elva eller regnet for å skaffe vann, ettersom alt var forurenset. Ved kontakt med huden førte vannet til utslett og hevelser. Avlingene var små og misdannede, så de kunne ikke lenger selge dette for å tjene penger. Flere var kreftsyke, blant annet moren hans og en liten jente på rundt 5 år. Han fortalte at han og naboene nå hadde blitt enige om å spare alt de kunne av penger slik at de kunne sende barna sine på skoler

langt unna, slik at de fikk sjansen til å starte et nytt liv.

Vi ble forklart at det er en statlig organisasjon ved navn "Amazonia Viva" som har som oppgave å rense opp i områdene med det verste sølet. Til nå tatt de kun tatt prøver av noen tilsølte dammer. Noen av de lokale har kjempet til seg erstatning for ødeleggelsene, men flesteparten må klare seg med det lille de har.

Da vi spurte om det var noe vi kunne bidra med, svarte han at utlendinger tidligere har bistått som vitner i rettsaker om erstatning, samt at vi kunne gjøre andre oppmerksomme på det som foregår og legge press på myndinghetene for å få en slutt på utnyttelsen av de lokale og naturen.

Etter dette sterke møtet ble vi sittende å tenke lenge over hva vi nettopp hadde hørt om. Bussturen tilbake til Quito tok rundt syv timer, så da vi ankom Quito og Blue House, var de fleste ganske slitne. Vi lempet inn bagasjen før vi gikk sammen ut for å spise middag på en restaurant på Plaza Foch. Der var det et digert Pride-arrangement, og dette fulgte vi med på samtidig som vi spiste. Vi returnerte deretter til Blue House og tok kvelden.